Har du noen gang følt at du måtte oppføre deg på en bestemt måte for å bli tatt på alvor? Å ta på en maske blant folk for å virke "normal nok"?
Synlighetslogikk
Jeg har nylig lest Marte Oline Vågnes Dalmo, forsker ved NTNU og vinneren av SPISS prisen 2025, sin artikkel. Hun har funnet det hun kaller "visibility logic" – eller "synlighetslogikk". Gjennom dybdeintervjuer med ni autistiske voksne i Norge avdekket hun et mønster: støttesystemer innen helse, utdanning og velferd vurderer folks behov ut fra hva som er synlig utenfra, ikke ut fra hva personen faktisk opplever eller forteller. Og det skaper en nesten umulig situasjon.
Maskerer du autistiske trekk godt, oppfattes du som "for velfungerende" til å trenge hjelp. Lar du trekkene vises, risikerer du å bli undervurdert og miste muligheter. Uansett hva du gjør, så taper du 😅
Marte kaller dette maskering, altså det å skjule eller dempe autistiske trekk for å tilpasse seg omgivelsene. Det blir mer enn bare en personlig overlevelsesstrategi, for det blir til og med noe systemet selv skaper og forsterker. Maskering er ikke noe man nødvendigvis velger fritt, og mange lærer seg det fordi konsekvensene av å være seg selv rett og slett har vært for store.
Det doble empatiproblem
En annen artikkel om noe av det samme, er skrevet av en av de mest siterte i hele dette fagfeltet. Damian Milton, som selv er autistisk, lanserte i 2012 begrepet "det doble empatiproblem": når kommunikasjonen svikter mellom en autistisk og en ikke-autistisk person, er det ikke fordi den autistiske parten mangler empati eller sosial forståelse. Det er fordi begge parter møter hverandre med grunnleggende ulike måter å forstå verden på, og misforståelsen går begge veier. Likevel er det ofte den autistiske personen som får "diagnosen" sosial svikt. Milton mener dette er feil, og at vi heller burde snakke om gjensidig misforståelse og behovet for felles forståelse. Ikke at det kun er den autistiske personen som må tilpasse seg resten.
Ukens tips!
Målet trenger ikke å være å rive av masken. Noen masker beskytter i situasjoner som fortsatt ikke er trygge. Målet kan kanskje være å gjøre masken frivillig og tynn: at den kan tas på ved behov og av igjen uten store ettervirkninger.
Mange opplever det for eksempel som frigjørende å eie historien sin, å kunne si;
«jeg er autistisk»
«jeg trenger pauser»
«jeg stimmer når jeg konsentrerer meg»
«jeg vil helst ha beskjed skriftlig»
Når slike setninger blir en del av hverdagen, blir det lettere å be om det som hjelper, og lettere for omgivelsene å gi det.
Hvis du vil lese mer om temaet, har vi en e-bok om det her.
Har du andre tema du vil vi skal skrive om?
Send meg en e-post til Linda@spiss.no
