kvadratlogo SPISS
ny darkmode logo SPISS
⌘K
Hjem
Nettbutikk
Autismeakademiet
Kurs
Kartlegging
Veiledning
Medlemssider
Gratis fagstoff
SPISS Podcast
Om SPISS
Samarbeid
Priser og betingelser
Blogg
eEksterne bøker
Tilbake

Tillit mellom foreldre og hjelpeapparatet – hva skaper et godt samarbeid?

Linda Pettersen Myhre·19/11-2026· 4 minutter

Tillit mellom foreldre og hjelpeapparatet – hva skaper et godt samarbeid?

Det er forskjell på å føle seg hørt i et møte og å kunne stole på det som skjer etterpå.

Denne uken deltok jeg på fagdagen til Abloom filmfestival i Oslo. Jeg fikk være med i panelsamtalen «Familier og systemet – hvorfor får ikke alle barn lik hjelp?».

Under samtalen nevnte en av de andre deltakerne betydningen av tillit og relasjon. Mens jeg satt der, gikk det opp for meg at vi snakker mye om hvordan barnet kan få tillit til lærere, PPT og andre hjelpere.

Men hva med tilliten mellom foreldrene og de voksne rundt barnet?

Hvordan arbeider vi aktivt for at foreldre og fagpersoner skal få en god relasjon – og kunne stole på hverandre over tid?

Dette er relevant både for foreldre til autistiske og andre nevrodivergente barn, og for voksne som selv trenger hjelp fra systemet.

 

Tillit må gå begge veier

Foreldre sitter med kunnskap om barnets historie, reaksjoner, behov og hverdag. Fagpersonene har sin kompetanse, sitt ansvar og sin rolle i systemet.

Et godt samarbeid krever at begge deler får plass.

Medvirkning må bety at foreldrene får informasjon, kan komme med innspill og opplever at kunnskapen deres faktisk brukes.

En norsk studie av somaliske og eritreiske foreldre til autistiske barn viser nettopp dette. Foreldre fortalte om godt samarbeid med PPT og barnehagen når de ble holdt orientert, fikk lese utkast til rapporter og kunne foreslå endringer. Når innspillene deres ble tatt på alvor, bidro det til tillit og opplevelsen av et reelt samarbeid.

 

Når foreldrene må holde i alle trådene

Foreldre kan ha en god relasjon til én fagperson, men samtidig mangle tillit til at hjelpen rundt familien faktisk henger sammen.

Hvem følger opp det dere ble enige om? Hvem gir informasjonen videre? Hvem passer på fristene? Og hvem tar ansvar dersom tiltakene ikke blir gjennomført?

Forskning på norske familier med barn med funksjonsnedsettelser beskriver en betydelig administrativ belastning. Foreldrene må lære seg regelverk og tjenester, håndtere søknader og avtaler og stå i den psykiske belastningen som kan følge med møtene med systemet. Selv når familien har koordinator, kan det være uklart hvor mye ansvar koordinatoren faktisk skal ta.

En annen norsk studie beskriver dette som et skjult koordineringsarbeid. Foreldrene må blant annet:

  • skrive søknader, planer og klager
  • forberede og følge opp møter
  • administrere tjenester
  • lære om diagnoser, rettigheter og systemet
  • kontrollere at avtaler blir gjennomført
  • gjøre det emosjonelle arbeidet som følger med å måtte bli tatt på alvor

Arbeidet blir ofte individualisert og tatt for gitt – selv om det krever store mengder tid, kunnskap og energi. 

 

Det er forskjell på å bli hørt og å kunne stole på oppfølgingen

En forelder kan forlate et møte med følelsen av å ha blitt lyttet til. Men dersom ingenting skjer etterpå, svekkes tilliten likevel.

Tillit bygges ikke bare gjennom gode ord og varme relasjoner. Den bygges også gjennom handling:

  • Foreldrene får nødvendig informasjon.
  • Innspill blir vurdert og besvart.
  • Avtaler blir skrevet ned.
  • Ansvar blir tydelig plassert.
  • Frister blir fulgt.
  • Familien får beskjed dersom planen må endres.

Dette kan høres enkelt ut. Men for familier som har opplevd gjentatte brudd, manglende oppfølging eller stadig skifte av fagpersoner, kan forutsigbarhet være helt avgjørende.

 

Tre spørsmål som kan styrke samarbeidet

Kanskje kan vi begynne med tre helt enkle avklaringer før møtet avsluttes:

  1. Hva ble vi enige om?
  2. Hvem har ansvar for å følge det opp?
  3. Når skal vi snakkes igjen?

Svarene bør også stå i referatet.

Da slipper foreldrene å gå hjem og lure på om de selv må minne alle på det som ble avtalt. Fagpersonene får samtidig en tydeligere felles plan å arbeide etter.

Godt samarbeid betyr ikke at alle alltid er enige. Men det må være mulig å forstå beslutningene, vite hvem som har ansvar og stole på at det som er avtalt, blir fulgt opp.

 

Hvordan opplever du tilliten til systemet rundt deg?

 

Kilder

Gele, A., & Duale, H. A. (2026). Somali and Eritrean parents experiences and challenges in the diagnosis and early intervention of autism spectrum disorder in Norway. BMC Pediatrics, 26, Article 408. https://doi.org/10.1186/s12887-026-06765-y

Jacobsen, S. E. (2023). Negotiating the administrative burden: The navigation of welfare services by parents with disabled children. Scandinavian Journal of Disability Research, 25(1), 391–403. https://doi.org/10.16993/sjdr.1044

Østerud, K. L., & Anvik, C. H. (2024). ‘It’s not really Michael who wears me out, it’s the system’: The hidden work of coordinating care for a disabled child. Critical Social Policy, 44(1), 67–86. https://doi.org/10.1177/02610183231199661

 

 


Aktuelt webinar om hjelpestønad

Jeg holder nytt webinar om hjelpestønad søndag 29. november 2026.

Du får blant annet vite:

  • hva hjelpestønad er, og hvem ordningen kan være aktuell for
  • hvordan du søker, og hvilken dokumentasjon du trenger
  • hva NAV vurderer
  • hva det er viktig å få frem i søknaden

Les mer og meld deg på webinaret.

Older post Sanseprosessering ved autisme – når det samme rommet oppleves helt forskjellig

kvadratlogo SPISS
ny darkmode logo SPISS
Org. nr. 933924440
Kundeservice
Vilkår og betingelser
Copyright © 2026 SPISS AS
Amex Diners Discover JCB Mastercard Visa
AmexAmex DinersDiners DiscoverDiscover JCBJCB MastercardMastercard VisaVisa