Hva er egentlig overstimulering?
Er det ikke rart hvordan overstimulering ofte beskrives som om det bare handler om «å bli litt sliten»? Jeg syntes det er en underdrivelse. Hjernen blir mettet, eller du kan se på det som en kopp som allerede er full og så heller man oppi mer. Det renner over, og det renner fort.
For mange kan det være overstimulerende nok at det skjer mange små ting etter hverandre. Litt støy her, litt bevegelse der, noen som spør et spørsmål, et lys som flimrer, og en bekymring som sniker seg inn på samme tid. Ingen av delene er nødvendigvis så store alene, men til sammen blir det en sånn mental overload som fyller hele deg.
Overstimulering sett utenfra
Dette kan det være lett for omgivelsene å misforstå. For den overstimulerte kan fokuset forsvinne og man hører at noen snakker, men ordene når ikke helt fram. Det er ikke uvillighet eller uhøflighet, det er bare hjernen som rett og slett ikke har kapasitet igjen. Mange beskriver det som at lydene blir til bakgrunnsbrus, eller at språket faller fra hverandre, selv om de gjerne vil følge med. Kommunikasjonen blir lite hensiktsmessig:
«Hører du ikke etter, eller?»
«Nå har jeg sagt det mange ganger!»
«Skjerp deg!»
Og når man da er overstimulert kan småting føles enorme, kommentarer kan oppleves som angrep, og en enkel beslutning kan bli fullstendig umulig å ta.
Du har ingenting igjen å gå på. Alt går rett inn.
Mister ordene, trekker seg unna
Noen mister ordene helt. Det er som om språket setter seg fast på vei fra tanke til munn. De vet hva de vil si, men det kommer ikke ut. Andre får kort lunte, blir stille, trekker seg unna, eller virker plutselig kalde eller avvisende. Dette er deler av det samme bildet, fordi hjernen prioriterer overlevelse, og ikke sosial flyt.
Overstimulering kan gi ettervirkninger i mange timer eller dager. Noen får hodepine, blir helt tomme i kroppen, eller trenger å ligge i et mørkt rom og samle seg. Og ofte kommer det en slags skam etterpå, en følelse av å ha mislyktes eller vært til bry.
Ukens tips!
Når andre rundt begynner å forstå hva overstimulering faktisk er, så kan man opplevde mindre irritasjon og mer omsorg. Man forstår bedre at det handler om mangel på kapasitet, og ikke at man er vanskelig.
Det som hjelper aller mest, er vanligvis ikke å forklare eller korrigere i øyeblikket, men å gi litt rom. Litt ro. Litt tid. La hjernen få nullstille seg. Og for dem rundt kan det være en lettelse bare å vite at dette ikke er personlig. Man har bare et system som jobber på høygir og prøver å beskytte seg selv.
Når overstimulering blir forstått, får både den det gjelder og de rundt litt mer luft. Det blir lettere å finne tilbake til hverandre etterpå, uten skyld, uten irritasjon, bare med en felles forståelse for at verden noen ganger blir for mye, og at ingen av oss fungerer særlig godt når det skjer.
Et annet tips kan være å gjøre en stresskartlegging, for å forebygge nettopp sånne situasjoner hvor alt renner over:
Hva er de grunnleggende stressfaktorene?
Dette er faktorer som er direkte knyttet til autisme, og som er der hele tiden. Stresset utløses av manglende tilrettelegging for de utfordringene personen har.
Hva er de situasjonsbestemte stressfaktorene?
Dette er faktorer som er knyttet til bestemte situasjoner eller hendelser, som man som regel ikke vet om på forhånd og/eller ikke kan tilrettelegge godt nok.
Når du har svaret på disse spørsmålene, kan du enklere forstå situasjoner, redusere grunnstresset og sette inn konkrete tiltak for å få det bedre i hverdagen.
Har du andre tema du vil vi skal skrive om?
Send meg en e-post til Linda@spiss.no
